Jeg kan ofte kjenne meg helt motløs når jeg leser rapporter og artikler om klimaforandringene, og hvor fort de skjer. Ikke minst skremmer konsekvensene meg. Vi ser allerede nå at landområder legges under vann, skogbranner herjer mer enn før, og vi får flom på tider da det ikke skulle være flom.
Dette er en varslet katastrofe. Allerede i 1987 da Gro Harlem Brundtland og hennes klima-kommisjon la fram sine funn så sa de en del om hva som kom til å inntreffe innen tjue år om vi ikke gjorde grep. Menneskeheten evnet ikke ta de grepene, og nå ser vi konsekvensene som Brundtland kommisjonen varslet komme i raskt tempo.
På den andre siden så står det også i disse klimarapportene at vi kan hindre det aller verste scenariet, som innebærer slutten for den menneskelige sivilisasjon slik vi kjenner den. Noe av nøkkelen er selvsagt ny teknologi. CO2 rensing, færre utslipp og mer skogplanting er noe av det myndighetene kan bidra med.
Men det viktigste som påpekes er effekten av at alle mennesker gjør det lille vi kan. Noen vil selvsagt si at det lille jeg kan gjøre ikke nytter. At det blir som å pisse i havet. For meg er ikke det et gyldig argument i det hele tatt. For havet består av mange bittesmå dråper. Klimapanélet er like tydelig på at en innsats fra hver enkelt vil ha stor betydning, og vil være den viktigste nøkkelen til å hindre en økologisk krise.
Jeg velger en litt naiv tilnærming til klimaforandringene. For jeg tar rett og slett ikke sjansen på at klima-realistene, som de kaller seg, har rett. All forskning som er samlet, og imøtegått av flere tusen forskere i FNs klimapanél er ekstremt tydelige i sin sak. Vi må faktisk gjøre noe nå. Da velger jeg ikke å stille spørsmålstegn ved det.
Jeg lever av å holde foredrag og reiser veldig, veldig mye.
Derfor blir mitt lille bidrag til et bedre klima viktig. Så her er mitt klimaløfte til kloden og til min tre år gamle datter Marie som skal arve denne kloden sammen med alle andre barn i verden.
– Jeg skal så ofte jeg kan ta tog til jobber som foredragsholder, og har solgt bensinbilen min
– Ved behov for biltransport, hvor det å reise kollektivt ikke er mulig, skal jeg enten kjøre el-bilen vår, eller leie lavutslipps-bil
– Jeg skal redusere antall flyreiser som ikke er nødvendig for å gjøre jobben min. Neste år skal familien min ha hytteferie på sørlandet, og jeg skal reise nedover fra Oslo med el-bilen og se det positive i få ladepausene underveis
– Jeg skal fortsette å kildesortere all søpla mi
– Jeg skal så langt det går forsøke å kjøpe klær, møbler og annet brukt via Finn
– Redusere antallet middager med rødt kjøtt til maksimalt en gang i uka.
Ingenting av dette framstår da heller som noe stort offer. Særlig ikke å reise med tog. Jeg foretrekker helt klart å sitte i et togsete, med en god kopp kaffe som jeg har kjøpt på stasjonen framfor å sitte fastspent inne i en bil og måtte bruke tid og krefter på å kjøre selv.
På toget kan jeg da også sitte med Macen på bordet og jobbe. For eksempel å skrive dette blogginnlegget.
Appen entur har da også gjort det veldig mye enklere å komme seg kollektivt rundt i landet. Hvis du ikke bruker appen kan du jo bruke nettsiden: http://www.entur.org
Dette er mitt private klimaløfte. Det er sikkert mulig å diskutere effekten av disse private tiltakene. Men dette er min høyst private klimapolitikk.
Jeg utfordrer deg som leser dette til å svare i kommentarfeltet: Hva er ditt klimaløfte?
