HÅP, TRO OG SLIKKEPOTT
Her er noen tanker om store ord som HÅP, TRO og OPTIMISME som bakgrunn for foredraget mitt "Optimist - for sikkerhets skyld"
Gulrotkake-teorien.
Jeg tror de fleste som har barn har bakt kake sammen med dem. I oppskriften står det gjerne antatt tidsforbruk. Som regel går jeg langt over den tida. Fordi jeg koser meg så veldig. En dag sto vi og skulle lage gulrotkake. Fra bunnen av, med kefir og det det hele. Tida gikk kjempefort helt av seg selv. Vi ble begge oppslukt av prosessen. Etterpå, da kaka var ferdig, slo det meg hvor mye lenger tid vi alle bruker på å bake ei kake, enn på å spise den. Da tenker jeg at det er avgjørende viktig å ha det så bra som mulig i prosessen, og å ha fokus på å gjøre prosessen så givende som mulig. Kaka vil jo bli som alle andre gulrotkaker. Hverken mer eller mindre. Mens prosessen kan gi unikt samvær, samspill og livsglede. Den er annerledes hver gang. Det er enkelt og greit min gulrotkake-teori.
MÅL GNÅL
Det er mye snakk om å sette seg mål. Både bedrifter, organisasjoner og personer tutes øra full av hvor viktig det er å sette seg mål og delmål. Noen ganger har det noe nesten religiøst over seg denne messingen om mål, målstyring, målbevissthet. Det er ikke uten grunn. For jeg har erfart i livet at å sette meg mål har vært fint for meg. Det har bragt med til steder jeg ellers ikke hadde kommet til, og skapt resultater som ikke hadde kommet uten et mål. Men, jeg har behov for å nyansere dette litt. Å sette meg mål har for meg mer blitt et virkemiddel, enn et mål i seg selv. Et mål angir en retning. Det setter i gang spennende prosesser. Men, ofte har jeg erfart at det er selve prosessen som har gitt meg mest. Det er i prosessen jeg har fått kompetanse som jeg kan bruke i andre prosesser senere, på vei mot andre mål.
Noen ganger kommer jeg simpelthen ikke i mål i det hele tatt. Men jeg har hatt en spennende prosess, som har bragt meg erfaringer jeg ellers ikke ville fått.
GRAND PRIX KOMMENTATOR
Det er ingen hemmelighet at jeg er over gjennomsnittet opptatt av verdens eldste TV-show Eurovision. Etter at Rybak vant i 2009 satte jeg meg som mål at jeg skulle bli kommentator for Eurovision. Jeg satte meg en frist på fem år til å komme meg i mål. Men jeg er fortsatt ikke kommentator, og jeg tror ikke jeg blir det heller. Men den gulrotkaka der er ikke så viktig for meg. Det er prosessen som har vært så gøy. At jeg satte meg dette målet gjorde at jeg begynte å blogge om Eurovision, jeg ble skribent for nettsteder, og etterhvert ble jeg invitert til ulike medier for å kommentere hver gang det var en nasjonal eller internasjonal finale. Jeg har fått sitte i God Morgen Norge studio sammen med Ulrikke, jeg har fått sitte i TV2 nyheteskanalen sammen med Hanne Krogh dagen etter en finale, jeg har fått lov å bli intervjuet midt i Oslo Spektrum under finalen i 2019. Alt dette har vært bare så utrolig moro, og det har bragt meg til København utkledd som kokk på dansk TV med plakaten "I feed you my love" i 2013. Det har gitt meg kontakt med en haug av fantastiske mennesker jeg ellers ikke hadde møtt. I 2020 fikk jeg stå på scenen som oppvarmer før MGP.
Ingenting av dette har vært mitt mål. Alt har kommet som et resultat av prosessen mot målet en gang å bli kommentator. Et mål jeg neppe noen sinne oppnår, og det plager meg virkelig ikke. Men målet var et virkemiddel for å få i gang andre spennende prosesser.
SLIKK DEIG
I foredragene mine snakker jeg om å slikke deig. Når jeg baker gulrotkake slikker jeg deig. Den er som regel bedre enn den ferdige kaka. Vi må slikke deig i livet. Livet er stort sett prosesser på vei mot store og små mål. Så er det så klart deilig å nå mål. Det er lite som kan gi en like intens lykkefølelse. Men mål er til for å justeres de også. Livet er en prosess. Uansett hvilket ord du setter foran -liv. Arbeids-livet er stort sett prosess, privatlivet er stort sett prosess, seksual-livet er stort sett prosess, privatlivet er stort sett en prosess.
Jeg håper de som løper maraton-løp i tre, fire timer liker å løpe. De løper tre timer, for å bruke brøkdelen av et sekund på å passere målsnora.
Når vi baker kake så bruker vi mye mer tid på å bake en kake enn på å spise den.
La oss derfor i vårt firma, i vår organisasjon, i vår familie, i våre liv ha litt mer fokus på ha en så livsbejaende og fin prosess som mulig, framfor kun å ha fokus på målet.
Målet for livet er klart for de fleste av oss. Det er en marmor-stein hvor det står:
Her hviler Anders Martinius Tangen. F.29.3.1967-D (en dato veeeeeldig langt inn i framtida)
Men det er ikke start-datoen eller sluttdatoen for livet som er interessant.
Det er det midten.
Bindestreken mellom de to datoene som er livet og prosessen fra start til mål.
Derfor, la oss alltid slikke deig.
MIN EGEN LILLE HØSTLANSERING!
DET ER NÅ VI ALLE SKAL TENKE PÅ HØSTEN.
JEG TROR BEHOVET FÅR Å MØTES, FOR Å BYGGE KULTUR, FOR Å LE SAMMEN ER
STORT, OG OPPDEMMET.
MEN JEG ER KLAR FOR Å BIDRA TIL Å FYLLE DET BEHOVET.
HER ER EN LITEN PRESENTASJON AV MEG, OG HVA JEG TILBYR DENNE HØSTEN.
OG, SKULLE DU HA BEHOV FØR HØSTEN SÅ ER JEG HER JEG.
ALT DU FINNER HER TILBYR JEG DIGITALT, FYSISK ELLER SOM HYBRID-ARRANGEMENT.
HVIS DU VIL SE ENDA MER, SÅ KAN DU HER SE EN LIVESENDING JEG HADDE PÅ FACEBOOK FOR Å FORTELLE MER OM DE ULIKE TINGENE JEG TILBYR I HØST:
Er så tøff atte...
Vi tutes ørene fulle av hvor viktig det er å gå utenfor «komfortsonen».
Det er budskapet i TV-programmer som "Norges tøffeste", "71 grader nord", "Kompani Lauritsen". Motivatorer, næringslivsledere og andre påvirkere har også dette som sitt hovedbudskap.
Det er visst utenfor komfortosona vi vokser. Jeg er enig.
Men jeg møter stadig klienter og andre mennesker som hele livet har fått høre at de må «pushe seg selv».
Særlig unge som har erfart at livet hovedsakelig handler om å strekke seg litt lenger. Prestere enda litt mer.
Hvor sunt er det for oss å skulle vokse hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag?
Jeg tenker at vi for å kunne gå utenfor komfortsona, så må vi første bli klar over hvor vår komfortsone er.
Først da kan du være trygg nok til å tørre å satse, pushe og dra av gårde. Så bruk gjerne påsken på å finne din komfortsone.
Kos deg????????
Mentalt vekselbruk
Jeg er oppvokst i Hunndalen utafor Gjøvik. Men, selv om jeg har et naturlig forhold til dialektuttrykk som "je", "itte", "ama" og "gossin", så veit jeg ikke veldig mye om landbruk. Men, jeg har snappet opp noe her og der. Blant annet har jeg skjønt at vekselbruk er sunt for jorda. Dersom du bruker jorda til det samme år etter år etter år, så mister den næring, blir utsatt for skadedyr og lite vokser. Jeg tror vi har noe å lære av dette i måten vi lever livene på. Jeg tror på mentalt vekselbruk.
Vekselbruk er en jordbruks-metode hvor plantetypene som dyrkes på jordstykker byttes ut med mellomrom. Både dyrkingsmåte, voksetid og næringskrav er avgjørende for plantevalget. Man kan også velge å la jordstykkene ligge brakk eller hvile et eller flere år.
Forskning etter kriser som rammer mange samtidig, som f.eks 11.september og 22.juli, tyder på at de som håndterer kriser på den mest helsebringende måten er de som evner å gå inn og ut av sorgen og traumene.
Jeg kaller det for barne-måten. Det er sterkt å se hvordan et lite barn kan veksle mellom å gråte over bestefar som er død, for i neste øyeblikk å leke og tulle med sløyfene på kista under begravelsen. Vi kan
kanskje si at barna driver mentalt vekselbruk uten å vite det selv.
Jeg tror vi som er voksne kan ha godt av å reflektere over hvordan vi også kan drive mentalt vekselbruk.
Da jeg jobbet med barneprogrammet Kykelikokos var jeg så heldig å få intervjue filosof Arne Næss. Han sto for den holdningen at et menneske er nærmeste lykken når det i det ene øyeblikket er veldig alvorlig og snakker om døden og andre eksistensielle ting, for så i neste øyeblikk bare tulle. Trekke ut duker på bordet så serviset faller i gulvet, eller begynne en spontan boksekamp.
Den indiske guruen Sri Sri Ravishankar som er grunnlegger av "Art of Living" er også opptatt av at en bør jobbe hardt og skikkelig i åtte timer om dagen. Men så bør hvilen være så avslappende som overhodet mulig også. Da bør alle stasjoner slås av. Ingen mobiler, ingen mail-sjekking, ingen nyheter. Bare sitte stille og være. Et kvarter, en halvtime eller mer. Alt ettersom. Så skal en kunne danse, tulle og feste med høy energi og more seg. Før en sover i åtte timer på natta.
I det hele tatt er det mange fra ulike retninger som har pekt på det som jeg har valgt å kalle "mentalt vekselbruk".
I tida hvor nesten to millioner av Norges befolkning lever med et nedstengt samfunn. Det er uro og usikkerhet rundt vaksinen. Antallet innleggelser på grunn av Covid19 øker. Det er ikke vanskelig å få øye på mørke skyer i horisonten.
Men, nettopp nå mener jeg det er viktig å ha fokus på mentalt vekselbruk. Jeg tror det er sunt å godta følelsen av å være redd, sint, sliten, frustrert og redd. Det er også gunstig å si det til noen. Å gjøre den indre dialogen eksplisitt. Som regel slipper det noe lys inn i de mørke rommene. Men å bare late som om man ikke er et mørkt rom mener jeg kan føre til et motsatt resultat. Da skal du ikke bare håndtere følelsene i seg selv, men du skal også håndtere dårlig samvittighet for ikke å "takle" pandemien på en mer positiv måte.
Men, når du har blitt klar over hva du føler, og hvilket "rom" du er i. Mørkt eller lyst.
Ja da har du også et valg om hvilket rom du vil oppholde deg lengst i. Noen ganger er det som Arnold Beisser sier, å akseptere det som er. Er det mørkt, så er det mørkt. Men når du kjenner du står ovenfor et valg om hva du vil fokusere på, kan du da velge å tulle og tøyse mer? Og med større intensitet. Kanskje vi til og med av og til må "fake it till we make" it.
Det er alltid et lyst rom ved siden av det mørke.
Når jeg leker monster-ulv med med min seks år gamle datter, og hun er gaupa så bør det være det vi gjør. Da skal jeg på Arne Næss sitt vis tulle og tøyse med hundre prosent tilstedeværelse. Så kan jeg etterpå stjele med en stille stund, der jeg lukker øynene, slår av mobilen, og nyhetene og bare ER. Så kan jeg etterpå se nyheter og orientere meg i den litt slitsomme nyhets-verdenen og være alvorlig, og legge planer sammen med familien for økonomi og tidsbruk. For så å gå å legge meg for å sove skikkelig i åtte timer. Før vekselbruket starter igjen morgenen etter.
Men når jeg har valget velger jeg å være "Optmist for sikkerhets skyld". Alltid.
https://www.anderstangen.no/foredrag-4
Jeg er optimist - for sikkerhets skyld
I ett år har mange av oss stort sett øyelokka på hverandre på Zoom og Teams, og forholdt til mekaniske utgaver av hverandres stemmer.
Pandemi-tida har lært oss alle mye om de digitale mulighetene, men også de digitale begrensningene.
Jeg tror jeg ikke er alene om å glede meg til å måtte pusse tenna igjen, ikke bare for å ta vare på tenna, men i tilfelle jeg skulle komme til å havne så nær en annen person at jeg helst vil ha så god, frisk ånde som mulig.
Vi skal dit igjen. Jeg vet det. Det er bare et spørsmål om når. Men jeg er optimist, for sikkerhets skyld,
Mitt foredrag «Optimist - for sikkerhets skyld» har jeg nå holdt digitalt for ganske mange kunder, Blant annet for medlemmer av utdanningsforbundet rundt om i landet.
For noen helter de er.
Ikke kommer det foran andre i vaksinasjonskøen, men likevel eksponeres de for smittefare hver dag.
De måtte snu om fra fysisk undervisning til digital skole i løpet av noen hektiske dager i mars 2020. Nå kan de gå fra gult til rødt nivå i løpet av en dag.
Slike historier er det mange av.
Mange er slitne.
I Oslo har byen vært mer eller mindre nedstengt i ett år.
Oslo folket har levd med forbud mot arrangementer, tilnærmet forbud mot å besøke hverandre i hjemmet, hjemmekontor og hjemme-skole i snart ett år.
Ukentlig har jeg klienter innom terapi-rommet som er slitne, så slitne at de får tårer i øynene av å kunne sitte i samme rom som et annet menneske og ha en samtale.
Vi vet ikke hvor lenge dette vil vare.
Det er sannheten.
Myndighetene kan snakke så mye de vil om den neste bakketoppen, og så den neste igjen. De kan gjerne si at det går mot gjenåpning i Mai, eller Juli. Men sannheten er at ingen har kart, eller kompass. Vi vet ikke når vi er i mål.
Det er det som er slitsomt, og som krever at jeg er optimist - for sikkerhets skyld .
Å være optimist er nemlig ikke som mange tror; å naivt regne med at alt ordner seg til beste av seg selv.
Nei å være optimist er å se lyspunktene og mulighetene i den situasjonen som er her og nå.
En optimist bruker en slik krise til å forberede seg til mer normale tider. Selv har jeg tatt et fag ved Oslo Met som heter Karriere-kompetanse. Jeg har også sertifisert meg til VIP24 veileder og er klar for å kjøre Inflow24 -lederskolen for ledere.
Det er bare å ta kontakt.
Det kan gjøres digitalt, eller fysisk når det tar seg gjøre igjen.
Andre har tatt tegnekurs og kjøpt seg fine blyanter og tusjer.
Det er flere som har begynt å lage mer mat fra bunnen av.
Jeg tror også mange har blitt mer bevisst på verdien av den gode praten.
Da kaféene i Oslo såvidt var åpne i Februar var jeg på en kaffebar, for første gang på gudene vet hvor lenge.
Vi var seks mennesker der, og ingen satt med mobilen.
Vi snakket sammen.
En svensk mor og hennes datter, et nordnorsk ektepar og jeg.
Vi snakket om været, litt om pandemien og om smørbrød og kaffe.
En optimist vil glede seg over de mulighetene vi fortsatt har for å møtes, og snakke sammen. Men samtidig gjøre det de kan for at «alt skal bli bra».
Alt blir ikke bra av seg selv. En optimist regner med at vi engang kommer oss ut på den andre siden, og forbereder seg på det.
De som gjør det, får oftere rett enn pessimistene.
For en pessimist regner med at det går galt uansett, og da er det ikke egentlig noe stort poeng å ta ekstra-utdannelse, eller å forberede seg på en annen måte. For det vil jo helst gå galt uansett.
En optimist gjør det beste ut av «her og nå», og øker dermed også sjansen for at det vil gå «bra til sist».
Når du begynner å se dårlig går du til en optiker. Optikeren gjør det optimale ut av situasjonen, og du ser plutselig mye bedre. Det kommer ikke av seg selv, men ved hjelp av en optimistisk optiker og briller får jeg det optimale synet som er mulig akkurat nå.
Jeg er optimist - for sikkerhets skyld.
Selv om jeg også er veldig sliten og lei.
Det går nemlig fint an å være både sliten, lei og optimist.
For jeg vet at jeg ikke skal være sliten og lei i evigheter.
Men akkurat nå, tillater jeg meg også den følelsen.
For jeg er optimist - for sikkerhets skyld, og vet at det kommer andre tider.
Så lenge jeg og andre legger til rette for det.
https://www.anderstangen.no/foredrag-4
Tenk at Drillo og jeg.....
Tenk at Drillo og jeg skulle ha såpass mye til felles. Han som er selve fotballen i Norge. Og jeg som har ball-skrekk. Når jeg ble tatt ut til et lag på barneskolen, så fikk det laget en spiller ekstra. Kun fordi jeg var der.
Jeg ser i Dagbladet i dag at Drillo og jeg deler mye av de samme verdiene og filosofien. Nå skal jeg innrømme at Camus-filosofien er ukjent for meg, men den skal utforskes. Derimot er Jean Paul Sartre inspirerende i mitt liv.
I denne artikkelen står det:
"«Sett deg et mål i livet og du er fortapt».
I sin spede akademiske ungdom var det ifølge den nye boka mottoet Egil Olsen tok. Det har fulgt ham livet igjennom.
- Sartre og Camus var helter på franskstudiet. Det handlet om eksistensialismen og det at du lever her og nå. Om du setter deg et mål i livet, glemmer du å leve her og nå."
Dette er viktig for meg også. Både som menneske og gestaltterapeut. Selv om setningen er litt brutalt formulert. Jeg tenker:
-
Jeg er ikke kommet til kloden for å oppnå noe spesielt, men heller være noe spesielt. Og det gir seg selv, for vi er alle skapt spesielle. Eller kall det gjerne unike.
-
Jeg vil for all del ikke gå glipp av flotte ting underveis mot målet fordi jeg stirrer blindt på målet der framme.
-
Jeg søker ikke det perfekte, for livet er imperfekt.
Så, for balansens skyld: Mål er viktig. For uten mål om å bake blir det heller ingen bake-prosess. Men målet må ikke bli det eneste og viktigste målet. Løper du maraton, så håper jeg du liker å løpe og trene. For tenk hvor mye lenger tid du bruker på det, enn på å passere mål-linja.
Paradokset og det flotte er at jeg tror at sjansen for å nå det målet du måtte ha øker om en har det fint underveis, og nyter "her og nå" i prosessen. Da blir kaka bedre. Det er jeg helt sikker pp.
Men, det er greit Drillo. Da er vi alle fall to som deler denne tankegangen. I en ellers mål-styrt og måle-fiksert kultur.
Og, forresten det kan jo hende du blir 108 år og dermed har 30 år igjen å leve. Men, jeg ville ikke satt meg det som mål ????
Jeg aner ikke hva jeg holder på med
I går leste jeg intervju med advokat Svein Holden. Du vet han rolige fyren uten hår som var aktor i 22.juli rettssaken, og nå er forsvarer for Tom Hagen i Lørenskogsaken. Det var konfronterende lesing. Det har fått meg til å gjøre meg noen tanker som jeg deler her.
Svein Holden sier i intervjuet at han som barn spurte om å få lov til å vaske klærne sine selv. For da ble de vasket riktig, og han kunne legge dem så pent som han ville i skapet. Med tellekanter. Han har ord på seg for å være av jurist-standens største petit-metere. Han fortalte at han under 22.juli rettssaken fulgte sitt eget tidsskjema, nesten uansett. Han dro hjem til barna klokka 17.00. Som han sier: - Jeg må gå, for jeg skal hjemme å spille blokkfløyte med jentungen.
Samtidig som han drar hjem tidlig for å spille blokkfløyte, så har han en forbløffende karriere og er en høyt aktet jurist. Hvordan får han til alt dette, og samtidig virke så rolig?
Svein Holden selv har svaret:
Jeg gjør en ting av gangen. Så gjør jeg det jeg holder på med så skikkelig at jeg kan være veldig rolig i hodet etterpå, og vite at den oppgaven er løst så godt jeg kan. Så kan jeg gjøre noe annet etterpå.
For meg er dette en utrolig viktig påminnelse av at jeg noe bortimot har mistet evnen til å gjøre én ting av gangen. Jeg har laget meg et spørsmål som jeg har begynt å spørre meg:
-
Hva holder du på med akkurat nå?
Svaret mitt skremmer meg av og til. For sannheten er at jeg noen ganger ikke aner hva jeg holder på med. Sitter jeg og leser på mobilen, leter jeg etter informasjon, driver jeg research, slapper jeg av, er jeg i lek med datteren, eller sitter jeg og tenker fritt? Veldig ofte er svaret på hva jeg holder på med et kaos. Jeg holder på med alt og ingenting.
Som gestalt-terpeut og coach er jeg opptatt av hvordan vi mennesker organiserer inntrykk i figur / grunn. Det betyr at det vil være én ting som fyller oppmerksomheten min, og det skyver da alt annet i bakgrunnen. Når jeg ikke helt vet hva som er min figur, eller hva jeg faktisk holder på med, blir tanken uklar og kroppen stresset.
Jeg har en CD med Per Peo Olsen med ulike avspennings-øvelser. En av favorittene mine innledes med: - Nå skal du si til deg selv at du nå vil bruke 30 minutter på avspenning. Det er det du skal gjøre nå. Så kan du fortsette med dine andre oppgaver etterpå.
I boka "Hjernen er stjernen" skriver Kaja Nordengen at multitasking er en illusjon. Hjerneforskning viser at hjernen ikke håndterer mer enn en oppgave om gangen. Den kan riktignok veldig raskt bytte fokus fra en oppgave til en annen. Men den klarer bare én tanke, en prosess.
I gestalt er vi opptatt av å avslutte noe, før vi gjør noe annet. Det er ikke det vi er ferdig med som stresser oss, men det vi føler som uoppgjort eller ugjort. Å gjøre en ting av gangen er en god øvelse i å avslutte. Nå har jeg holdt på med dette, men nå skal jeg gjøre noe annet.
Etter å ha lest intervjuet med Svein Holden har jeg faktisk fått litt lavere hvilepuls, og blitt mer effektiv. Samtidig som det har gitt meg mer tid og overskudd til å gjøre såkalt "ingenting".
Så mitt lille tips til deg er: Spør deg selv, Hva holder jeg på med akkurat nå?
Er svaret uklart, eller veldig mange ting på en gang, så hjalp det i alle fall meg å forsøke å bli mer klar over hva jeg holder på med akkurat nå.
Leker jeg sirkus med jentungen, så er det det jeg gjør akkurat da. Det lar seg faktisk ikke på vellykket vis kombinere med å høre Corona-nyheter på radio, eller å tenke på nye måter å holde foredrag på.
Hva jeg holder på meg akkurat nå? Jo jeg er i ferd med å avslutte denne artikkelen. Så skal jeg ut å gå i 30 minutter, mens jeg tenker på innholdet i et foredrag jeg skal holde for Nito i neste uke. For jeg takler at kroppen min gjør én ting, mens hodet gjør noe annet. Det går bra.
Hva holder du på med akkurat nå?
"VI" er ikke det samme som "Du og jeg"
Nå har mange familier virkelig fått prøvd seg på å fungere sammen. Hos oss har vi gjort alle ting under samme tak i tre måneder. Marie lager lego-kloss suppe med tilhørende støy fra lekekjøkkenet, mamma har behov for å leke seg med lys og rekvisitter for å få det perfekte bilde, mens jeg skal strømme et webinar ut til en kunde fra stua. "Vi" ser TV sammen, vi jobber under samme tak, og vi spiser sammen. Det er kjempefint. Men er et "vi" alltid et mål? Har "vi-et" en bakside? Her er noen tanker om det store "vi-et" i hjemmet, i bedriften, eller i organisasjonen din.
KONFLUENS
Konfluens er et ord for sammensmelting. Det er navnet på en kontaktform, som beskriver en av mange måter vi er i kontakt med hverandre på.
Ved konfluens bli grensene mellom jeg og den eller de andre blir utydelig. De andres behov, ønsker, verdier, meninger og plager blir mine behov, ønsker, verdier, meninger og plager.
Jeg vet ikke om du for eksempel har sittet på et julebord. Du har det skikkelig hyggelig. Så kommer verten og spør om du har lyst på litt mer konjakk. Før du rekker å svare er kona på ballen, og svarer for begge:
- Nei takk, vi er forsynte vi nå. Det er en dag i morra å!
Det er lite som kan være så koselig som å være i en konfluent situasjon sammen med andre. Når jeg er publikum på en Eurovision-finale, eller du er det på en fotballkamp så føler vi oss som en del av noe større. Et fellesskap der grensene mellom meg og de andre er hvisket ut. Jeg tilhører et stort VI. Det er noe de aller fleste av oss trenger av og til.
Sex er på mange måter det beste eksempelet på en total sammensmelting der grensene mellom jeg og du ikke lenger er tilstede.
ENSOMHET OG ISOLASJON
Men som med alle andre kontatkformer er det to sider også av denne mynten.
Den andre siden av mynten er isolasjon og ensomhet. Selv om det helt umiddelbart kan høres merkelig ut.
Det å være for lenge, og for intenst tilstede i et «VI» kan etterhvert skape et behov for å bryte ut av den konfluente relasjonen. Kulturen for å snakke om et «VI» og forventningene om å oppføre seg som et «VI» kan utløse et motbehov som er så sterkt at en går til isolasjon. En er for så vidt fortsatt i dette «VI»-et, men en har sluttet å snakke åpent sammen. Behovet for å gå inn i seg selv og sette grenser rundt seg selv blir så at isolasjon og ensomhet blir resultatet.
For å unngå at relasjoner, enten det er i arbeidslivet, det sosiale livet eller i privatlivet, blir for mye preget av konfluens og dermed til tider isolasjon, så er differensiering nøkkelordet.
DU OG JEG
I en bedrift, en organisasjon, i en familie eller i et vennskap er det nyttig å øve seg på å snakke i «Jeg» og «Du» form i stedet for alltid å bruke «VI». Jeg er ikke ute etter å utrydde «VI» fra språket. Tvert imot. Men det finnes måter å være sammen på der du får være deg, og jeg får være meg uten at vi føler oss kvalt av «VI»-et.
Hvis jeg melder tydelig hva jeg har behov for, så kan du gjøre det samme.
I fare for å virke litt kverulantisk, så har jeg ett eksempel som tydeliggjør dette.
Om du spør noen om : Skal vi gå på kino?
Hvem kan svare på det? For et «Vi» har jo strengt tatt ingen vilje. Et vi består av flere individuelle viljer. Det er ryddigere, og lettere å få et ærlig, autentisk svar om vi spør: Hei, har du lyst til å være med meg på kino i kveld?
Da blir begge viljene invitert inn i dialogen.
HVEM BESTEMMER?
I en bedriftskultur hvor «VI»-tankegangen har blitt veldig sterk, så kan enkelte i organisasjonen føle seg ensomme og ha behov for å isolere seg. For om noen begynner å bruke uttrykk som «Slik gjør VI det her» så kan det både ubevisst og bevisst skape frustrasjoner hos andre i organisasjonen som ikke kjenner seg igjen at slik gjør «vi» det her. Da blir det lett den som skriker høyest i organisasjonen som tilraner seg myndigheten til å definere hvordan «vi» gjør det. Da kan andre i organisasjonen gå til isolasjon, og et behov for å si kraftig i fra, og konflikter oppstår. Konflikter som kunne vært unngått om vi hadde vært flinkere til å snakke ut i fra oss selv. Og når vi snakker om «VI», så skal den som bruker «VI» være sikker på at det vedkommende sier er forankret i organsiasjonen.
Jeg er meg, du er deg. Men vi møtes og gjør ting sammen.
Martin Buber sier at et godt møte er avhengig av et tydelig jeg, og et tydelig du.
Da har vi ikke samme behov eller ønske om å være helt like. Men vi kan utveksle både meninger, erfaringer, preferanser og følelser på en ekte, autentisk differensierende måte.
Paradoksalt nok vil det skape bedre relasjoner, enn krampaktig å skape et «VI» i enhver situasjon.
ØVELSE
Hvis du har lyst til å erfare konfluens så kan du ta et skjerf eller et belte og knytte din ankel sammen med ankelen til en venn eller kollega. Så kan dere gjøre helt vanlige ting sammen. Gå til kaffemaskinen, sitte ved skrivebordet, eller hva det måtte være.
Du kan også gjøre en øvelse som er kjent fra impro-teateret. Ta armen rund skulderen på din venn eller kollega. Få en tredje person til å stille et spørsmål. Så skal du og kollegaen din svare som «en person». Dere må snakke samtidig.
Så kan du holde på så lenge med disse øvelsene at du kjenner på behovet for å løsrive deg fra «VI» og gå tilbake til å være DEG.
Tenk om det går bra!
Jeg skal være ærlig. 12.mars våknet jeg med en trygg jobb og en trygg inntekt. Morgenen 13.mars var alle oppdrag kansellert, og alle inntekter ut året borte. Og jeg er langt fra alene.
Men jeg nekter jeg å gi opp. For når noe visner bort, vokser noe annet fram. Det skriver jeg litt om her. Så har jeg en oppfordring til oss alle, men særlig til den delen av norsk næringsliv som ikke er direkte rammet av nedstengningen.
Jeg gjør mitt beste for å være optimist. Å være optimist betyr ikke å være spåmann og tro og mene noe om hvordan framtida blir. Å være optimist er å gjøre det beste, det optimale, ut av situasjonen.
Noe av det jeg tilbyr kan leveres digitalt.
Hadde det ikke vært morsomt med skjult teater på deres videomøte på Zoom, Teams WhereBy eller hvilken plattform du bruker.
Han håpløse nyansatte som er med for første gang?
Eller den "glætte" konsulenten som er innom for å motivere til innsats i en tung tid?
Eller kanskje han byråsjefen, statssekretæren som kommer for å gi gode råd til din bedrift, som viser seg ikke å være gode i det hele tatt. Bare veldig rare.
Eller et skreddersydd foredrag levert eksklusivt til dere live på nettet? Jeg skal neste uke holde et slik møte for en stor fagforening klokka 10.00 på formiddagen.
Synes du noe av dette høres gøy ut, så ta kontakt. Bruk kontaktskjemaet nederst på denne siden.
Nå går jo mye av tiden også med til å være sammen med fem-åringen Marie som ikke er i barnehagen. Å bli malt i ansiktet og slike ting:
Men det er også tid til å tenke nye tanker. Lage nye idéer, og ikke minst utvikle nye digitale tilbud
Jeg har for eksempel laget et kurs i relasjonsmekanismer som ligger u
te på "Mitt Leder Univers". Det kan du sjekke ut her: https://mittlederunivers.mylearnworlds.com/course?courseid=anders-tangen-mellom-oss-mekanismer-i-relasjoner-og-hvordan-hndtere-dem
TENK OM DET GÅR BRA
Hvordan markedet vil være for både hoteller, restauranter, event-makere og sånne som meg når vi en gang kommer gjennom denne krisa vet vi ikke. Det er lett for alle som ser kriseremmade å grave oss ned og tenke at nå er det bare å gi opp alt å bli NAV-er resten av livet.
Men tenk om dette går bra? Tenk om folk også etter krisen har samme behovet for å klippe håret sitt? Tenk om folk i enda større grad får lyst til å gå ut for å spise, og bo på hotell. I det hele tatt leve livet igjen! Så kan det jo også hende at mange har brukt mindre penger enn normalt den siste tida, og vil ha mer penger å bruke på opplevelser. For de fleste er jo tross alt ikke direkte rammet av nedstengningen, og har sine vanlige inntekter.
Selv har jeg bestilt bord på restauranten "Statholdergården" til høsten. Jeg har også en hotellovernatting i Svolvær som venter på meg. Jeg har gjort det litt i ren trass mot Corona-viruset og krisa vi nå er i. Jeg klamrer meg til håpet og håper jeg vil ha råd til å gjøre hyggelige ting til høsten, og smittevernrestriksjonene igjen gjør det mulig å gå ut og hygge seg.
TENK HØST NÅ OG GI HÅP
Min oppfordring nå er å gi håp og optimisme til de mest rammede næringene nå. Bestill bord på en restaurant, bestill en hotell overnatting, book en musiker til eventet, book en foredragsholder til et fredags-seminar til høsten allerede nå. Det betyr så uendelig mye for disse bransjene at de ser at det er litt bevegelse i ordrebøkene til høsten. Noe å se fram til, og noe å vise fram til banken når banken skal vurdere lønnsomheten til restauranten, hotellet, eventbyrået eller foredragsholderen. Så er jo ikke dette noe du skal betale nå, men senere når du skal på den restauranten, bo på hotellet eller får den gode kulturopplevelsen. Likevel vil det bety veldig mye for de du bestiller fra allerede nå.
Det er lett å tenke: Tenk om dette ikke går, og hotellet går konkurs? Men hvorfor ikke snu på det: Tenk om det går helt bra? Vi bor i et land med sterke økonomiske muskler, og jeg regner med at offentlig sektor til høsten får en marsjordre fra Regjeringen om å arrangere konferanser og seminarer på hoteller, spise ute på restauranter og booke innhold fra både musikere, artister, lyd-firmaer og foredragsholdere nettopp for å få hjula i gang igjen. Vi så lignende utstrakte hender til rammede næringer etter finanskrisa, men nå er det litt andre næringer som rammes.
Likevel, før den tid kommer skal vi fortsette med å holde oss mest mulig hjemme. Vaske henda ofte og godt. Og holde avstand når vi må ut. Tallene tyder nå på at tiltakene virker, og jo flinkere vi er nå, jo kortere tid går det til vi igjen kan leve mindre unormalt enn vi gjør nå.
Ta vare på hverandre alle sammen. Tenk høst! Den skal bli fin. Og er vi flinke i dugnaden, så får vi kanskje en tilnærmet normal sommer før den tid. Lykke til!
